GULLGROSSIST: «Bjørndalen gått 403 individuelle løp. 170 av disse har endt med pallplass», skriver Ole Kristian Stoltenberg i sin hyllestblogg til skiskytterlegenden. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
GULLGROSSIST: «Bjørndalen gått 403 individuelle løp. 170 av disse har endt med pallplass», skriver Ole Kristian Stoltenberg i sin hyllestblogg til skiskytterlegenden. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

«Det finnes ingen over eller ved siden av Bjørndalen i idrettshistorien»

Ole Kristian Stoltenberg hyller skiskytterkongen i sin nyeste blogg.

Det var i tiden før Internett, tiden da vi hadde brevvenner og fortsatt var spente på hva postmannen hadde med seg i tillegg til regningene. I god tid før legendestatus og hyllester, langt unna publikumshorder og avduking av statue. Fjernt fra olympiske eventyr, VM-titler og verdenscupseire.

På ei frossen og snødekt myr på Liatoppen i Ål i Hallingdal i 1991, der møttes vi. Ole Einar Bjørndalen lignet selveste Fantomet med sin skøytetrikot med hette og det hele. Den lille virvelvinden som kom mot meg var fandenivoldsk i blikket og holdt rakettfart inn i skiskytingens syndegate. Som så mange ganger både før og etter 1991, det hadde gått skeis på skytebanen, og strafferunden måtte stortalentet besøke. Men som ung vant han stort sett alltid uansett. «En enorm motor er årsaken,» sa folk. «Barnestjerne, han har trent for mye i ung alder og kommer til å stagnere», sa andre. Tre strafferunder senere var jeg solgt, aldri før hadde jeg sett noen gå så fort på ski.

Jeg ble fascinert. Nå er jeg en stor beundrer. Enormt imponert over at det er mulig å terpe så mye på så mange ørsmå detaljer. Gang etter gang, år etter år. Jeg tror ikke Ole Einar Bjørndalen foretar seg noe som helst det ikke ligger en plan eller analyse bak. Han har i alle fall gitt ordet «perfeksjonist» et ansikt.

Det handler i all enkelhet om å tenke konsekvens. Alle de små og store valgene man tar har en konsekvens. Det fører til noe. Drikker man seg full taper man en treningsdag eller flere. Spiser man potetgull til frokost vet Ole Einar Bjørndalen hvordan kroppen responderer. Det funket ikke, selv om det inneholder mye energi, er det tom energi. Siden han gjorde den testen tidlig på 90-tallet har han knapt rørt potetgull. Kroppen har ingen nytte av tom energi. Ole Einar Bjørndalen har i snitt ferie hvert tolvte år, og feirer jul på en time. Resten av tiden handler om å gjøre det han elsker: Utvikle seg som skiskytter.

Den største nøkkelen til suksess synes for meg ikke å være evnen til å takle nederlag. Som Ole Einar gjorde i november 2000. Fortsatt karrièrens verste verdenscupplassering med 12 bom på normaldistansen i Anterselva. 95. plass og katastrofe. Dagen etter skøyt han feilfritt på sprinten og vant.

For meg handler det unike med Ole Einar Bjørndalen om evnen til å nullstille suksess. Pakke bort medaljen eller trofeet både fysisk og ikke minst mentalt, og angripe på nytt. Den unike evnen til alltid å se fremover. Det å gjenskape suksess i samme sesong er en utfordring. År etter år er vanskelig. I 25 år har han vært topp fokusert. Det burde være helt umulig. Alltid sulten, i en evig sirkel, som en strafferunde.

Fra 1991 og frem til i dag har våre spor krysset mange ganger. Jeg er mest kjent i skiskyttermiljøet for klovnestreker på banketten og noen svake NM-stafetter for Buskerud. Det siste av tre NM-gull på stafett sammen med Ole Einar Bjørndalen kom i 2003 i Tromsø. De fleste som var der husker nok banketten bedre enn stafetten. Jeg gjorde kraftig narr av skiskytterkongens skinnbukser, og har siden aldri sett ham i annet enn treningstøy eller jeans. Akkurat det beklager jeg Ole Einar, men som det meste annet håper jeg du også har nullstilt den hendelsen.

For meg finnes det ingen over eller ingen ved siden av Ole Einar Bjørndalen i verdens idrettshistorie. Jeg forstår at skiskyting ikke er en stor verdensidrett, jeg forstår at andre prestasjoner og bragder har vært større, men i kategorien perfeksjonist og motivasjon er det for meg ingen i nærheten. Resultatene er enorme. Tidenes største skiskytter. Siden verdenscupdebuten i mars 1993 har Ole Einar Bjørndalen gått 403 individuelle VM-, OL- og verdenscupløp. 170 av disse har endt med pallplass. Det er over 42%. Han har vært topp ti hele 274 ganger, det er nesten i syv av ti konkurranser.

Alt har ikke bare vært solskinn. Skeptikerne fra 1991 fikk rett: Ole Einar Bjørndalen kom til å stagnere. Men de så neppe for seg at det skulle ta 20 år før motbakken kom. Den utøveren i verden med kanskje best kunnskap om sin egen trening, klarte i en alder av 36 år å trene for hardt i høyden, det ble noen magre sesonger. Det fysiske fikk han nok orden på tidligere enn hva resultatene viser.

Skytetalent har Ole Einar Bjørndalen aldri hatt, men han har repetert og terpet og gjentatt. Det er innlært. Med tørrtrening er ikke skiskytterkongen langt unna en million repetisjoner av avtrekket. Allikevel har treffprosenten blitt lavere de siste tre sesongene. Jakten på det perfekte har mulig blitt en så stor besettelse at han har glemt noe av basisen. Fra 17. desember 2011 til 13. mars 2014 gikk han 52 løp på rad med bom. Det tilsvarer en evighet for en perfeksjonist.

Det er dette som fortsatt motiverer. Motivasjonen til skiskytterkongen er som en strafferunde, den tar aldri slutt.

Tenk å være så rå at hver eneste dag blir sett på som en mulighet til å bli bittelitt bedre enn du var i går. Fullt fokus i et kvart århundre har Bjørndalen holdt. 9125 dager, eller muligheter, til å forbedre en ørliten detalj.

Og fortsatt ikke mett. Det er som å presse mer saft ut av en sitron du allerede har kjørt over med dampveivals 25 ganger.

Det er den umulige oppgaven et geni i sitt fag elsker, og som jeg beundrer. Jeg er glad Ole Einar Bjørndalen fortsetter. Jeg noterer videre på statistikkene mine. De som viser at i individuelle internasjonale seniorløp har Ole Einar Bjørndalen gått 832 strafferunder. En drøy runde unna 125 kilometer bare i strafferunden.

Ole Einar Bjørndalen elsker å trene og prestere. Jeg elsker statistikk.

Gratulerer mester Bjørndalen, med en meget fortjent hederspris!

Og husk, ved neste tur i strafferunden så står jeg der og noterer meg «jubileum». Det bør være motivasjon god nok til å gjemme denne hedersprisen langt inne i et skap og ha fokus på det du elsker: Levere flere kunstverk med ski og gevær.

Et kvart århundre etter at det hele begynte.

De gærne har det godt!